Kirsti Blom: Flekker

Elisa er malerinne. Hun oppfatter tilværelsen gjennom farger og lys. Hun er ikke flink med ord. Hun mener at farvene føyer seg for henne, og at de sier alt. Hun ser dessuten døde mennesker – forfedre, moren, barndomsvenner, en elsker.

Disse synene driver henne videre som kunstner.

Elisa har en kul I det ene brystet. Den vokser og blir store og store, og smerten begynner å bli påtagelig. Men det er så mye som må males før hun kan gi seg.

Denne romanen foregår I Elisas hode. Det er kanskje et forsøk på å føre myten om den gale kunstneren videre. For Elisa er ikke helt god i sine betrakninger og tanker. Hun prøver f. eks. å finne ut hvor lengselen bor, og konkluderer med at Gud er et Rognebær, og rognebær og blod går ut på ett.

Hun har ikke mye kontakt med omverdenen, og når telefonen ringer
spør hun vedkommende i andre enden om han/hun har det bra flere ganger i løpet av samtalen, fordi det lyder så magisk.

At Elisa ser sin døde mor, gjør at hun blir opptatt av slekten sin, og familie generelt og hun begynner å male alle sine aner. Hun maler svik, savn, tap og kjærlighet.

Denne boka er heldigvis kort, for det er slitsomt å være i en annens hode, spesielt når den andre er så forstyrret, og lite levedyktig. Kirsti Blom skriver bra, men det er et ambisiøst prosjekt, som ikke er helt vellykket.

Val McDermid: Sirenenes sang

Nå må politiet innse at det går en seriemorder løs. Nok en ung mann er blitt torturert og dumpet i Bradfields homsestrøk. De tre nakne og forslåtte kroppene blir funnet på offentlige steder, uten noe forsøk på å skjule dem.

Psykologen Tony Hill blir trukket inn i etterforskingen for å lage en psykologisk profil av drapsmannen. Det er ingen hemmelighet at de fleste i politiet ikke har sansen for slikt moderne tull, og ikke har noen intensjoner om å samarbeide. Carol Jordan blir satt på jobben som bindeleddet mellom Tony og politiet, og hun ser på at han skaper et detaljert og urovekkende bilde av et sykt sinn. Etterhvert begynner Carol å føle mer for Tony, uvitende som hun er om hans demoner og hans drivkraft for å forstå morderen og hans intensjoner.

Imens fortsetter » hendige Harry«, som de har døpt morderen, sitt syke spill. Han blir stadig dristigere, og da det fjerde offeret viser seg å være politimann, må etaten ta alle krefter i bruk for å stoppe dette vanviddet. Men det stopper ikke der; morderen trekker Tony inn i en intellektuell kamp der Tony må mobilisere alt han har av kunnskap og mot, men er det nok til å vinne når han faktisk befinner seg ansikt til ansikt med morderen?

Val McDermid har her skrevet en av de mest nervepirrende bøkene
jeg har lest på lenge. Uhyggen griper fatt i deg fra første stund og slipper ikke taket før boka er ferdiglest. I noen deler av boka er det morderen som fører pennen, og på en saklig og kald måte forklarer hvorfor handlingene blir utført på den måten de blir. Andre ganger er det Tony som forteller, og det er ikke lett å bli klok på han heller. Er han så uskyldig som han virker?

Og stakkar Carol, pen og flink i politiet er ikke lett fra før av, og når hun begynner å jobbe med Tony og etterhvert faller for han, gjør ikke ting lettere for henne på kammeret.

McDermit viser en enorm menneskekunnskap, og klarer å gjøre karakterene troverdige, det er det som er noe av det skumleste med denne boka. Og at man ikke har en vag anelse engang av hvem morderen er.

Val McDermit mottok The Gold Dagger Awardfor denne boka, og det er vel fortjent. En særdeles velskrevet, spennende, skummel og nervepirrende triller av dimensjoner. 

Anbefales på det sterkeste.

Pernille Rygg: Det gyldne snitt

Psykologen Igi Heitman er sammen med sin mann, transvestitten og fotografen Benny, og sin venninne, galleristen Bella, på kunstutstilling.

Det er den eksentriske og skandaleombruste billedkunstneren Aske som har fått et permanent utstillingslokale. Innvielsen er en storslått affære med pressekorps, tv – team, kunstkritikere, demonstranter. Selve utstillingen er et kollage av bilder, film, video klipp og kaos. Midt oppi alt dette blir publikum servert et mord på tv-skjermen. Til å begynne med tror de det er kunst og applauderer det, inntil Aske sier det ikke er hans verk…..

Igi blir involvert da en av hennes pasienter tilstår mordet, for så å trekke tilståelsen tilbake. Men uhyggen sprer seg i Igis liv da hun får kryptiske e – postmeldinger og veggen utenfor leiligheten sprayes med navnet hennes og det skrives at hun er både barnemishandler og morder.

Skandalen blir ikke mindre av at Igi finner nok et lik, og et bilde av hennes ektemann, i drag – som Bente, sammen med hennes drapstiltalte pasient, ender opp på forsiden av tabloid avisene.

Da hun blir regelrett banket opp for så å bli tisset på i sin egen bakgård, er grensen nådd. Igi må finne ut av hva som skjer og hvordan det henger sammen.

Dette fører henne rundt om i Oslos forskjellige miljøer.
Vi treffer SM’ere anført av Fraulein Todt, den pakistanske helsestudio mafiaen, forretningslivets storspillere og deres innblanding i kunsten og pengene rundt ..

Mens politiet og Igi leter etter morderen, letes det i undergrunnen fortvilt etter videoen med mordet på. Hvem finner den først?

Det gyldne snitt er en velskrevet og spennende roman, med tempo, nerve, varme og humor.Karakterene er troverdige – jeg tror jeg har truffet flere av dem – og miljø beskrivelsene likeså. Personlig syns jeg det er morsomt med bøker fra Oslo hvor man kan kjenne seg igjen, vet hvor handlingen foregår og ser det for seg. Dette var i tillegg en spennende bok, som jeg ikke klarte å legge fra meg. Jeg klarte heller ikke å gjette hvem morderen var, og det er bra krim i mine øyne.

Anbefales sterkt, i likhet med Ryggs debut roman Sommerfugleffekten.

Robin Lindemuelder: Jesus i olabukser

 Robin Lindemuelder leverer 13 knallsterke noveller, som hver og en av dem er bra, men sammen er de dynamitt! Historiene er både moderne og tidsriktige, uten å bli anmasende og trendy. Språket flyter lett og naturlig, han kan det han skriver om, uansett om det er guttetur til Svinesund for å kjøpe porno, eller den unge forfatterspiren som endelig får møte sitt forbilde ansikt til ansikt. 

Historiene er variert, ikke bare gjentagelser over samme tema, Lindemuelder klarer derfor å holde leserens oppmerksomhet hele tiden. Noen av novellene er litt «rocka», som Den melankolske tyven eller Ved grensa. Andre igjen er skrevet på en kul måte men med en ung gutts sårhet som i Tretten somre. 

Denne novellesamlingen anbefales sterkt, til unge i alle aldre.

Susanne Agerholm: Eggeplomme

Sara er 9 år. Hun bor rett ved barnehjemmet, og en av jentene i klassen bor der. Sara har vært der i bursdags selskap og for å leke etter skolen av og til. Sara syns det er bedre der enn hjemme.

Hjemme bor mamma og Lise og av og til pappa. Det er slitsomt med mamma; rare regler som forandrer seg, hun blir sinna for ingenting. og noen ganger snakker hun ikke på flere dager. Da legger Sara en fyrstikk i vinduet for hver dag det er stille, og det er viktig at Sara svarer riktig på hva det nå enn er hun sier når hun begynner å prate, for hvis ikke slutter hun igjen. 

Men i høstferien får Sara dra til tante for å passe den nye babyen og det er så fint at hun ikke vil hjem igjen.Men det må hun. En dag har mamma vært stille så lenge og hatt så vondt i hodet at hun blir borte. Sara tror at hun er død, akkurat som Festus, hunden. Da er pappa hjemme og steller for Sara og Lise. 

Men så en dag sier pappa at de skal dra og besøke mamma.. 

Susanne Agerholm har skrevet en svært sterk bok om hvordan Sara er prisgitt sine omgivelser. Hvordan det føles å ikke ville vise lappen fra frøken om at hun trenger ny gymdrakt. Hvordan det oppleves å måtte klippe av alt håret fordi mor vil det. Hvordan hun strever med å få hjemmesituasjonen til å gi mening. 

Det er en sår historie som fortelles, man verker innvendig for Sara, men Agerholm klarer å formidle dette uten sentimentalitet og klisjeer, noe som er svært godt gjort.

Kjersti Ericsson: Paradisfugl. En fortelling om de andre

Hjalmar blir unnfanget fordi hans mor trenger en utvei fra forbedringsanstalten hun er på. Dit er hun sendt fordi hun er alt for glad i å feste sammen med gutta. Hjalmars far ble kalt ville Asbjørn, og traff hjalmars mor da han var på rømmen fra forbedringsanstalten han var på.

Da Hjalmar ble født overlot moren han til sin mor og forsvant. Mormoren hadde ikke mulighet til å ta vare på han, så han ble etter litt fram og tilbake sendt på et hjem. Heimen. Hjalmar hadde fått stempel på seg som «attom» fordi han var stille og rolig, og satt i et hjørne med de forkrøpla beina sine.

Jørgen derimot, er unnfanget i kjærlighet. Hans mor er norsk og hans far tysk soldat, som for tiden er her i Norge og okkuperer landet. De vil gifte seg, og er i full gang med å innhente alle de nødvendige dokumenter som trengs, da han blir beordret til Russland og skutt omtrent med en gang.

Moren blir innkvartert på høyfjells hotell for å føde det ariske barnet, og da det er gjort blir hun sendt hjem og barnet, Jørgen, blir adoptert til Tyskland.Etter krigen mottar moren et brev fra myndighetene der det står at hun kan få tilbake sønnen sin. Jørgen blir hentet til Norge og satt i barnehjem mens de venter på svar fra moren.

På barnehjemmet blir Jørgen tilfeldigvis kjørt ned av bestyreren og blir ganske skadd. Han kan ikke gå eller bruke den ene armen, og ikke snakker han heller, fordi han ikke kan norsk, og ulykken har antageligvis ødelagt språksenteret i hjernen. Moren vil ikke ha han, og Jørgen blir også sendt til Heimen.

Her møtes de to, Jørgen og Hjalmar, og et vennskap som varer livet ut begynner. Vi tar del i deres hverdag på institusjon fra femtitallet og fram til Heimen blir nedlagt på søttitallet. 

Vi følger ikke bare livet til våre to helter, men også utviklingen av samfunnet og institusjonen i disse årene. Fra rasjonaliseringen, til nye bestyrere med trang til budsjettsprekk og entusiastiske psykologer som vil prøve ut nye ideer, tilsatte og konservative pleiere som vil ha alt på den gamle måten.

Men mest av alt er dette en bok om vennskapet til Hjalmar og Jørgen, hvordan det overlever all påvirkning utenfra, i tillegg til mangel på språk og kroppslige funksjoner. Det er vakkert og vedmodig og ikke minst tankevekkende.

Forfatteren understreker både bakpå og inne i boka at dette er en fiktiv fortelling, men den kunne vært sann. Jeg tror ikke den er langt unna sannheten i det hele tatt. Jørgen og Hjalmar representerer » de andre» og boka spør ikke bare hva som skjer med de som blir plassert i den situasjonen. Den spør også hva forholdet » oss – de andre » gjør med oss. Slik inngår fortellingen om Hjalmar og Jørgen i en større fortelling som ikke er slutt enda. 

Fredrik Skagen : Blomster og blod

En kvinne vinner i lotto. Hun ringer sin sønn og inviterer han hjem til en overraskelse. Da sønnen og kjæresten kommer, finner de henne død på kjøkkenet med en gapende flenge i halsen. Politiet står uten spor, helt til det skjer nok et drap, og et til. Har Tromdheim fått sin egen seriemorder? 

Journalist William Schrøder tenker anderledes enn politiet, og blir etterhvert mer og mer involvert i saken. Det er til han morderen begynner å sende meldinger, og han begynner å tro han vet hvem morderen er. Det kan kodt leseren tro også, helt til slutt, når vi finner ut at det var en helt annen. 

Skagen har skrevet en nervepirrende kriminal roman. Det er ekstra spennende fordi det er så ekte – det kunne vært sant. Miljøene er ekte, og karakterene er svært troverdige. Språket er lekende lett, ispedd aktuelle hendelser fra nåtiden i Norge. Noe som fungerer svært bra.

En annen ting undertegnede fant svært interessant var at i løpet av historien, mens både politi og journalister, drev på med sine respektive etterforskinger, møtte de forskjellige mennesker. Disse karakterene har forfatteren tydeligvis skrevet om i tidligere bøker, og i fotnoter unskylder han dem eller kommer med forklaringer på hvorfor de evt hører dårlig, med referanse til den aktuelle boken. Veldig lurt, nå er undertegnede nysgjerrig og vil gjerne lese mer av Fredrik Skagen. 

Blomster og blod er stor norsk krim, på linje med det beste fra utlandet. Anbefales sterkt

Odd Klippenvåg: Forventning og innfrielse

Bakpå boka står følgende:

» Dette er voksne historier, beretninger om hva voksenlivet koster, om tapet av kontakt med eget liv og om de uante forvandlingene som plutselig er blitt fullbyrdet under overflaten.Som tragedien inneholder alle novellene en avsløring, et sannhetens øyeblikk.Klippenvåg postulerer ikke disse øyeblikkene, han gir dem handling, han plukker mesterlig ut noen arketypiske, almenvoksne situasjoner, og plasserer dem i ulike familiekanstellasjoner i middelaldrene liv. Resultatet er sjokkerende.»

Det eneste som etter min mening er sjokkerende her, er at noen kan påstå at handlingen i disse novellene er » almenvoksne situasjoner og arketypiske». Da er ikke undertegnede voksen, og har ingen planer om å bli det heller.

Denne samlingen inneholder åtte noveller.
» Sneipene i balkongkassen» åpner denne novellesamlingen. Jeg går ut i fra at alle foreldre kan kjenne seg igjen her, det handler om å komme hjem fra fest, betale barnevakten, og gå til sengs etter å ha tatt en røyk på verandaen. Etter denne forholdsvis dagligdagse og kjedelige beretningen, går det bare nedover. Det virker som forfatteren egentlig har lyst til å skrive pornografiske historier, men ikke helt tør å slippe denne siden fram. Derfor blir det bare til hinting,
og flørting med andre tendenser enn den hetero seksuelle misjonær varianten.

I » Et elskelig par» møter vi et middelaldrende ektepar, som har fått nye naboer på hytta. Ikke nok med at de nye naboene soler seg nakne, men de har begge to lyst på Mannen i huset. Han lar seg friste til en trekant med de nye naboene, kona ser dem, og sier at hun ikke har lyst til å være der mer.

I Novellen «Pus«, må vi lide oss gjennom en nevrotisk kjerrings begredelige liv i 30 sider, før vi får vite at hun bruker katten til å tilfredstille seg seksuelt.

«Materiens vellyst» handler om to brødre. Den ene oppdager at den andre onanerer foran tv’en og syns det er så patetisk at han må gå til det faste stedet sitt i parken, hvor han i mørket blir begjært og tilfredstilt av ikjente menn. 

Og på denne måten fortsetter det. 
Jeg finner ikke innholdet i denne boka på langt nær så sjokkerende som kjedelig. Skulle ønske forfatteren hadde mot nok til å virkelig sjokkere, det virker som han har lyst.

Ragnfrid Trohaug: Okkupert kjærleik

Ida er femten år. Mora og faren er dratt til Afrika for å være leger og redde verden i to mnd. Ida må bo i en annen by sammen med storebror Thomas. Ida forguder broren og fordrar ikke kjæresten hans, duste-Maria. Det var bedre før, når hun og Thomas tilbragte feriene sammen hos bestefar på sørlandet. Men han er død. ….ingenting er som Ida vil. Hun belager seg på å tilbringe sommeren oppe i treet i hagen, og kanskje ta noen bilder.

Men så dukker Linn opp, jenta med David Bowie-øynene, opp.
Hun er helt anderledes enn alle andre Ida noengang har møtt, for ikke å snakke om kjent. Linn spiller i band og bor i et okkupert hus.
Det tar ikke lang tid før Ida flytter inn i kollektivet i det okkuperte huset. Her finner hun støtte, forståelse og forelskelse. Hun oppmuntres til å tenke kreativt og utvikles som fotograf og voksen ungdom.Hun innleder sitt første forhold, og alt er rosenrødt. Inntil politiet kommer for å kaste dem ut….

Debutanten Ragnfrid Trohaug har skrevet en underfundig, realistisk roman om det å være tenåringsjente i dag. Om frustrasjon og første forelskelse. Om det å ta ansvar og stå, ikke bare på egne ben, men også for egne meninger og holdninger. Skildringen av kollektivet og dugnadene til happeningene er realistiske og virkelige. Språket er flyter av seg selv og historien drives framover, dette er en lettlest bok, som passer for umgdom i alle aldere.

Undertegnede håper dette bare er begynnelsen på et langt forfatterskap.

Lisa Jewel: 31 Almanac Road

Kunstneren Ralph og bankmannen Smith er bestekompiser som deler leilighet. Over dem bor rockabillyen og danselæreren Karl sammen med sydamen Siobhan. Øverst bor superbaben Cheri. 
Slik har det vært i flere år og ingenting kan rokke ved denne idyllen.Eller?

Jemima flytter inn hos Ralph og Smith, og mener hun kjenner igjen leiligheten fra en drøm og at en av de to som bor der må være drømmemannen, hun vet bare ikke umiddelbart hvem av dem det er.
Smith har levd i sølibat i 5 år, fordi han sparer seg til sin drømme kvinne, nemlig Cheri på toppen, som ikke engang vet at han eksisterer. Cheri har nemlig en affære med Karl i 2. etg, som hun avslutter med en abort, ganske tidlig i boka.

Ting begynner å ta av når Jem blir sammen med Smith, noe han gjør for å få Cheri sjalu. Noe som ikke fungerer helt etter planen da det er Ralph som blir sjalu fordi han er forelsket i Jem. Siobhan finner ut at Karl har vært utro med Cheri og kaster han ut. Karl har nettopp begynt som dj på radio og får nervøst sammenbrudd på direkten og hele London vet nå hva som har skjedd. Han blir kjendis, Cheri blir sur fordi han blir kjent på hennes bekostning og hun har dessuten drømt om å være kjendis hele livet, så hun må komme opp med en plan og få utnyttet situasjonen til sin fordel….

Forvirret? Ja det er vel noe av meningen. Denne boken føyer seg pent inn i rekken av andre bøker, tv serier og filmer om mer eller mindre vellykkede, karriere bevisste single mennesker rundt de tretti. Boka kan med hell plasseres et sted mellom Bridget Jones og Sammen , av andre referansepunkt av betydning nevnes filmen Shallow Grave – begynnelsen på boka er ren rip off av begynnelsen på nevnte film. Historien har vi både sett og hørt før, både bedre og værre. Det hele bygges opp mot en avslutning som minner om en Pedro Almodovar-film,nærmere bestemt «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» og «Høye hæler«.Det vil si ganske så hysterisk.

Denne boken er totalt unødvendig, se heller en av de overnevnte filmene.